Generalprøve Centraltheatret 19.1.2006
Margareta Garpe: Hvite dager
Med: Geir Kvarme, Linn Skåber, Birgitte Victoria Svendsen, Unni Evjen, Eli Anne Linnestad, Sidsel Ryen og Iram Haq, regi: Lasse Dehle
Bli med på avrusning på en øy på Centralteateret i vinter! Det er et kobbel sterke kvinner som står på scenen i norgespremieren av “Hvite dager” (Limbo) av Margaretha Grape. Birgitte Victoria Svendsen, Unni Evjen, Eli Anne Linnestad, Linn Skåber, Iram Haq og Sidsel Ryen har til sammen godt over hundre års sceneerfaring bak seg, og hver enkelt får i løpet av kvelden i oppgave å skape kvinneroller, der tematikken sirkler rundt det vanskelige temaet hvor rusmidler tipper over kanten fra å være nytelsesmiddel til å havarere i misbruk. Midt i det hele kretser Geir Kvarme som den eneste (?) edru person på hele øya, men likevel opptrer han ikke alltid som den mest hensynsfulle og ettertenksomme likevel.
La det være umiddelbart konstatert, dette er mesterlig teater. Hver enkelt skuespiller klarer å skape kvinneportretter som fryder, engasjerer og forbanner. Fasader faller og abstinenser overtar når alle kles opp i blendahvite badekåper og mobiltelefoner, drikkeflasker, pilleglass og diamantringer ligger trygt forvart hos det myndige og hensynsløse vertskapet. Iram Haq har endel igjen å jobbe med før det blir godt teater av hennes forsøk på å skape innvandrerjenta som har kommet ut på de skrå bredder. Det er egentlig litt synd, for hennes karakter skulle bidratt sterkt til at stykket skulle fått frem at rusproblemer rammer uavhengig av inntekt, religion og andre standarder vi omgir oss med. Haq sliter med å få frem jentas følelsesregister og hennes raseriutbrudd blir ikke såre og hjertestikkende, men snarere tvert om, de blir humoristiske og lattermilde. Men, du verden, det er Haqs debut og potensialet er stort.
Alle kvinnene har før behandlingen hatt samme fokus og begrunnelse for misbruket. Det har vært smerter, av ulik karakter, og medisineringen med piller og alkohol har vært deres vei til fristundene, middelet man tyr til for å få sove og eneste mulighet for å slappe av. Unni Evjen glitrer på scenen som den misbrukende eldre frognerfruen som elsker sine daglige spaserturer via Majorstuen, Hegdehaugsveien og tilbake til sin residens på Gimlehøyden. Det triste er bare at på hennes daglige rute finnes både et apotek, et vinmonopol og en lege i hver oppgang. Fristelsen blir for stor. Evjen skaper en rollefigur man tror på, en kvinne vi vet har hatt det alt for tøff, en kvinne som har mistet sin drøm. Verdt å bemerker er at scenografisk er dette lite spennende, men det er heller ikke vitsen denne kvelden. Teksten er sentrum, kvinnene skal tale.
Det eneste som ikke faller i smak er sluttscenen. Scenen kan best sammenlignes med en films “dårlige oppfølger” og føles som helt unødvendig. Stykket hadde stått mye sterkere, ja til toppkarakter, om ikke avslutningen var så brutalt avslørende. Vi behøver ikke vite hva i detalj som har skjedd de misbrukende kvinner etter at oppholdet på øya var avsluttet, publikum må få gå ut i vintermørket med refleksjoner og spørsmål i hodet, ikke med fasitsvarene med to streker under. Den unødvendige slutten klarer likevel ikke bryte ned inntrykket om at dette er teater alle bør få med seg, og det ville glede om NRK tar tak i dette stykket og sender det ut til alle landets stuer.
Artikkelen er skrevet på grunnlag av generalprøven
