Premiere Nationaltheatret 10.10.2009
William Nicholson: Tilbaketoget fra Moskva
Med: Monna Tandberg, Trond Brænne, Kim Sørensen, regi: Kjetil Bang-Hansen
Nationaltheatrets nye teatersjef Hanne Tømta får en pangstart på sin sjefsperiode med oppsetningen av William Nicholsons “Tilbaketoget til Moskva – en historie om en familie.” Et gjenkjennelig utgangspunkt med et raknet ekteskap, der den ene ønsker seg bort og kaller 33 års ekteskap et feiltrinn – man gikk på feil tog, mens den andre tviholder på det som er igjen av kjærligheten og kaller ekteskapsbruddet et mord. Midt i dramaet står en sønn som brukes som kasteball mellom foreldrene, som han selv kaller forbilder.
Trond Brænne gjør en sterk mannsrolle. Han har troverdighet og tyngde, og får fint til skjæringspunktet mellom den farlige likegyldigheten og det underliggende alvoret. Han er sterk samtidig som han er en håpløs “tøffel.” Typisk mann, vil mange si.
Kveldens hovedattraksjon er utvilsomt Monna Tandberg. Hun gjør en særs sterk prestasjon i sin oppofrende og desperate kvinneskikkelse. Hennes innbitte kamp mot et uunngåelig ekteskapsbrudd er et mesterverk av en skuespillerprestasjon, der både de myke og mer harde sidene av sinnsregisteret tas i bruk. Det smerter å se Tandbergs figur gå igjennom bruddet og i samspill med Trond Brænne blir det 
fullklaff. Vi får sympati med dem begge og de får oss til å le. Hva vi egentlig smiler og ler av er et annet spørsmål, for speilet mot salen er interessant. Gjenkjennelsesfaktoren er høy. Samtlige i salen blir truffet, på en eller annen måte. Noen ler, noen gråter. Noen holder rundt hverandre, mens andre diskuterer heftig på vei ut i januarmørket.
Vi har naturligvis ikke glemt sønnen. Kim Sørensen gjør en god prestasjon som sønnen, og får frem fortvilelsen der hvor man tilsynelatende må velge side. Han elsker dem begge, men dramaet ligger i om han skal ofre sin egen lykke for å gjøre foreldrenes samlivsbrudd enklere. Stykkets avslutningsscene er flott, og sønnens siste replikk er verd å få med seg.
“Tilbaketoget fra Moskva” har blitt en suveren gjennomarbeidet og god teaterforestilling. Regissør Kjetil Bang-Hansen kjører tempo i sceneskift og replikker, og lykkes meget godt med det. William Nicholsons tekst er gnistrende god og har et suverent driv, så det er en takknemlig trio som signerer Tømtas første suksess som ny teatersjef. Teksten er etter sigende selvopplevd med Nicholson i rollen som sønnen.
