Premiere Nationaltheatret 19.4.2012.
Mike Leigh: Abigail’s Party.
Ågot Sendstad, Christian Skolmen, Tone Mostraum, Mads Ousdal, Anne Krigsvoll, regi: Arthur Nauzyciel.
På torsdag var det norgespremiere på Mike Leighs svarte komedie ”Abigails Party” på Nationaltheatrets hovedscene. Vi møter ekteparet Beverly Miss (Ågot Sendstad) og Laurence Moss (Christian Skolmen) i en stilriktig stue fra 1970-tallet. Scenografisk (Riccardo Hernandez) er det gjort meget vellykkede grep for å gjøre forestillingen mer intim. En rekke rader i orkester er fjernet og scenen flyttet fremover, mens 200 av oss har fått plass på scenen i et amfi, som et blendende speilbilde til hovedsalen. Beverly og Laurence har invitert over de nye naboene Angela og Tony, spilt av Tone Mostraum og Mads Ousdal. Årsaken til sammenkomsten er at naboens datter (Abigail), som bor i etasjen over, har alene-hjemme-fest for første gang. Abigals mor, Susan (Anne Krigsvoll), kommer også innom sammenkomsten i etasjen under.
I første akt bygges dramaet opp, etter hvert som alkoholkonsumet øker og de mellommenneskelige relasjonene kommer til overflaten. Dette skal være morsomt, men det forventes også sterke mellommenneskelige oppgjør. Ågot Sendstad er forestillingens ubestridte klippe og må berømmes for en usedvanelig god rolletolkning. Kroppsspråk og hennes vokale slang er ubetalelig morsom. I alle fall den første halvtimen. For der ligger problemet i dette dramaet og i denne forestillingen. For at andre akt skal bli den akten den skal være, må vi gå til pause med sitrende forventninger. Det har vi ikke. Dialogen går tregt, vi kjeder oss, teksten er rett og slett ikke godt oppbygd. Det blir langdrygt allerede før pause og nerven forsvinner. Siden vi sitter på scenen har vi godt overblikk over salen. Dessverre er mange stoler tomme i andre akt.
Scenografisk gjør man et morsomt grep etter pause. Handlingen fortsetter der den slapp, men interiøret i stuen er skrudd i alle fall tjue år frem. Det hadde vært et genialt grep, om andre akt var god. Det er den ikke, og det blir både banalt og direkte pinlig. At en av karakterene avgår med døden er så lite troverdig, at vi nesten ikke vet om vi skal le eller gråte. Lyspunktet i andre akt er en særdeles god Anne Krigsvoll.
Abigails Party er ikke Mike Leigh sin personlige favoritt. Det forstår vi, etter å ha vært tre timer sammen med de fem karakterene i stykket hans.
