Svidd Neger
norsk 2003
Kingsford Siayor, Kjersti Lid Gullvåg, Thor-Inge Gullvåg, Guri Johnson, Eirik Junge Eliassen, Frank Jørstad, regi: Erik Schmidt-Meyer
Nå er den kommet, filmen som allerede har skapt debatt i deler av det nord-norske miljøet med sin tittel Svidd neger og behandling av enkelte av temaene som blir tatt opp i filmen.
Vi befinner oss i bunnen av en liten fjord i Nord-Norge hvor Karl raver rundt i fylla og klager over at han ikke har noen sønn som kan overta hans ‘kongerike’, dvs, et nedslitt hus, en rusten campingvogn og en jordkjeller.
Hans unge datter Anna prøver å stagge faren og hjelpe ham mens han for n’te gang forteller historien om hennes avdøde mor, avdøde stemor og misfosteret av hennes halvbror som ble kastet på sjøen. Dette får vi dels i filmatiske tilbakeblikk, rått, groteskt formidlet vold og drap, noe som siden har martret og forfulgt ham.
Karl ønsker at Anna skal finne seg en sterk nevenyttig mann og få en sønn som kan overta. Anna derimot drømmer om en prins der hun står i ballkjole og synger ut mot havet med støtte av 10% av ‘Berlevåg Mannskor’.
På den andre siden av fjellet ser vi den sterke arbeidssomme Peder som driver og kaster øks etter sin yngre bror, der farvete Ante som er overbevist om at han er sjøsame. Det er viktig å være klar over sine røtter! Han sitter og lærer seg samisk til humoristiske kommentarer fra deres mor.
På en fjellknaus holder Normann til, iført full samedrakt med stadige mobiltelefonsamtaler med sin mor og observasjoner av Anna. Han finner henne uhyre vakker og tiltrekkende og legger planer om hvordan han skal nærme seg henne.
En dag drar Karl av gårde til en den andre siden av fjellet og blir godt mottatt av kvinnen og hennes sønner. Men hans baktanker er å ta knekken på alle sammen. Huset går i lufta, men alle overlever.
Dermed kommer de til Karls hus og han og kvinnen legger fremtidsplaner, noe som fører til en kjede av situasjoner og episoder som raser av gårde som dominobrikker i fall. Men hele tiden er det fin balanse mellom det rå og den svarte og parodiske humoren
Dette er en film som har trekk fra mange ulike sjangere og som parodierer og låner friskt fra kjente episoder fra både lyrisk naturfilm, filmer med relasjoner mellom mennesker og grotesk voldelig action-komedie. Dette gjøres med frisk frekk rå humor og ypperlig situasjonskomikk.
I tillegg vises vendinger i karakterenes utvikling som et tatt på kornet og frydefullt formidlet med både nærhet og snev av alvor. Bortsett fra de siste minuttene hvor jeg syntes regissøren mister balansen og grepet.
Skuespillerprestasjonene er over hele linjen ypperlige og alle de krevende situasjonene formidles på strak arm. Regissøren Erik Schmidt-Meyer har tidligere arbeidet med kortfilm og filmen har vært planlagt et par år men spilt inn under drømmeforhold en måneds tid en sensommer, dels med mye filming nattestid.
Et stykke nord-norsk hverdagsrealisme, straks man kommer ‘nord for Saltfjellet‘, i følge en av skuespillerne.
