Jon Fosse: Rambuku
Ragnhild Hilt, Svein Erik Brodal, Morten Espeland
Regi: Kai Johnsen
Det Norske Teatret har i vinter satset på Jon Fosses “Rambuku,” et scenisk dikt som fremføres på en mørk og dyster scene. Det spesielle med Rambuku, og det som fjerner det fra andre skuespill av Fosse, er helt klart knappheten på tekst og at denne teksten kun benyttes aktivt av én skuespiller. Ei eldre kvinne tolket fint av Ragnhild Hilt styrer dialogen med sin mann (Svein Erik Brodal). Mannen holder seg i bakgrunnen, og åpner munnen først etter tjue minutter etter kommando fra den eldre kvinnen. (og han rører først på seg i andre halvdel, også etter kommando.) Mannen får aldri sagt noe på egenhånd, alt blir diktert eller nedtegnet på små lapper fra den eldre kvinnen. Kvinnen på sin side er bitter og sjalu på mannen, da han har hatt flere kvinner i sitt liv.
Dette stillestående drama, uten hverken scenografiske detaljer eller medspillere som gir noe tilbake, blir rett og slett uengasjerende og kjedelig. De gamle lengter mot Rambuku, fantasiverdenen med gjennomsiktige fugler og trær, de lengter etter å avslutte jordisk liv og komme seg videre inn i evigheten. Det er en dag for oppgjør. Sviket skal få sin pris. Bildet personifiseres gjennom Rambuku i Morten Espelands skikkelse fem minutter før slutt, uten at det slår gnister. Teksten blir rett og slett for svak, og stykket faller dessverre til bunns. Skuespillerne gjør hederlige forsøk, men man blir ikke overbevist.
Artikkelen er skrevet på grunnlag av en ordinær forestilling.
