Premiere Festspillene i Bergen 24.5.2008
Ibsen: Brand
Sven Nordin, Maria Bonnevie, Kjersti Holmen, Frøydis Armand, Erik Hivju, Thorbjørn Harr, Jan Hårstad, Jan Gunnar Røise, Espen Reboli Bjerke, Håkon Ramstad, Ine Jansen, Regissør: Calixto Bieito
Katalanske Calixto Bieito har på ny gjestet en regissørstol i Norge og denne gangen har Henrik Ibsens “Brand” fått en real ansiktsløftning. Nytt av året er at et Bieito benytter norske skuespillere fullt ut, og at det er kun ved hjelp av de scenografiske virkemidler Bieito kan vise seg frem i utsprunget blomst. Det blir en perfekt match. Der de rosa elefanter og tunnelteltlandskap preger scenebildet, står Sven Nordin råsterkt på scenen som Brand. Nordin gjør en fantastisk tolkning og får full uttelling for djevelsk god røst, fantastisk diksjon og formidlerevne og ikke minst et
Sven Nordin som Brand. Maria Bonnevie som Agnes.
rørende scenisk nærvær. Hans nærhet og tilstedeværelse er iskald og varm på samme tid, og sjelden har man vært så nær Brands hjerte som nå. Thorbjørn Harr innleder godt som kunstneren Einar, der vi alle blir med i festen som etter hvert skaper kontrasten til den videre handling. Harr spiller bra og vi får etterhvert forståelsen for det valget Agnes (Maria Bonnevie) gjør og forlater sin kunster til fordel for Brand. Frøydis Armands detaljrike og flotte tolkning av Brands mor styrker opptakten til det som blir et drama mellom to mennesker, Brand og Agnes, i en bittersøt kamp mot hverandre og samfunnets krefter.
Sven Nordin ruver som Brand i første del og sympatien vokser i salen i dødpunktfattige to timer. Det er intenst og nært, og Bonnevies skrik sitter dypt i hjerterota både til Brand og publikum. Kjersti Holmen gjør mye ut av den uteliggende og pillesugende Gerd, og sluttscenen er akkurat passe jævlig. Ordene skal stoppe å flomme fra Brands munn og da er det bare én virkningsfull utvei. Kort sagt, dette er gjennomarbeidet og godt teater, hele ensemblet fungerer meget bra, og sangerne løfter forestillingen. Artikkel er skrevet på grunnlag av en ordinær forestilling under Festspillene i Bergen, og av og til føltes det som om scenen ble for liten for den store scenografien. Premiéren i Oslo ble dessverre avlyst denne uken grunnet sykdomsforfall, så foreløpig vet ingen om dette vil rettes opp i Osloversjonen.
Bieito lykkes bedre denne gangen enn for to år siden med “Peer Gynt.” Når man for to år siden ble sittende med et spørsmålet om hvorfor ting skjedde, har alle grep nå tolkningsklare fundament. Meningen med sex, vold, dop og andre lekkerheter har en befriende symbolikk. Dette blir renskåret i sin overdådighet, en seier for Henrik Ibsens klare og rene budskap. En seier for Bieito, festspillene, Nationaltheatret og ikke minst publikum. Spilleperioden er forlenget utover høsten, så vi håper Bonnevies nakkeskade leges raskt.
