Nationaltheatret 9.32006
David Harrower: BLACKBIRD
Bjørn Skagestad, Trine Wiggen, Mina Eskeland Regissør: Victoria H. Meirik
David Harrowers “Blackbird” har endelig entret Skandinavia og Nationaltheatrets Malersal er stedet for alle som har lyst på en real utfordring denne våren. Takket være et bunnsolid tekstmateriale og strålende skuespillerprestasjoner av både Bjørn Skagestad og Trine Wiggen blir dette en forestilling som berører og setter etikkens normalstandarder på en skikkelig prøve. Scenografisk befinner vi oss i en kantine på en hvilken som helst arbeidsplass, tydelig preget av at et stort antall arbeidstakere har inntatt sitt måltid. Her finner vi også 55-åringen Ray, som starter forestillingen med å åpne vinduet, trekke inn frisk luft i synet av hovedstadens pulserende gater.
Med ett står Una i rommet. Den 28 år yngre jenta, som ved 12-års alder opplevde å bli forelsket i en eldre mann. 12-åringens sterke, naive og til tider utfordrende følelser settes opp mot en 40 år gammel manns grådige begjær. I utgangspunktet en lett sak å ta parti i, men i denne teksten utfordres våre moralske prinsipper. Hvem er egentlig den sterke part i saken, hvem har de sterkeste følelsene og hvilke spilleregler gjelder? Hvem er egentlig den sorte fuglen i stykket, eller finnes det i hele tatt noen sort fugl? Spørsmålene er mange, og fasitsvar er det få av.
Forestillingen oppleves gjennomarbeidet i minste detalj, og gullkornene hagler i intense partier og overganger. Regissør Victoria H. Meirik skal ha stående applaus for sitt arbeid. Wiggens søkende karakter står i sterk kontrast til den flyktende mannspersonen, noe som gir forestillingen det lille ekstra. Motsetninger settes opp mot hverandre og løsningene er ikke alltid like fornuftige. Eller er de det? Er mannen et perverst vesen eller er han fylt av et reelt begjær? I tillegg må nevnes forestillingens aktualitet, da vi i vår tid opplever at jenter blir tidligere og tidligere betraktet som voksne, og kravene til både modenhet og opplysthet øker i galoppfart. Stor ros også til Mina Eskelands rolle som ankommende stedatter, som blir så grusom som den skal være.
Utvilsomt en av sesongens beste opplevelser på teater.
