Vårofferet

Scenedekorasjon til Vårofferet (Roerich)

Jeg skaker. Kroppen rister. Sinnet er i opprør. Jeg er glad for at dekket på plassen utenfor Konserthuset er noenlunde plant. (Og kanskje var dette dels min egen fortjeneste? For her var jeg og la asfalt på 1970-tallet med skyver og dieselstenkte arbeidskær.)

Weilerstein, alle fotos: Kulturspeilet

Det er slik man opplever etter å ha kommet ut i friuft etter å ha opplevd Vårofferet framført av et heltent orkester som ikke sparte seg i framføringen av dette gigantonomiske stykke musikk.

Oslo Konserthus 14.2.2019 Caroline Shaw: Entr’acte, Samuel Barber: Fiolinkonsert, Igor Stravinskij: Vårofferet Oslo-filharmonien, dir.: Joshua Weilerstein, Sonoko Miriam Welde – fiolin

Det er buldrende, drønnende, det er kraftig og det er uten like. Ikke noe annet verk har hatt så stor betydning i det forrige århundres musikkliv.

Vårofferet står for noe revolusjonerende innen musikklitteraturen. Da det ble urframført første gang i Paris i 1913 vakte det sjokk og opptøyer. De kraftige dissonerende akkordene var ikke akkurat noe for Paris-publikummet som forventet en skjønn-ballett med vakre damer. Men det var ikke akkurat det de fikk se og høre. Snarere jordas rystelse, urkraften, det spennende, sjokkerende og ikke minst rytmen som ligger i primitive hedenske ritualer.

Welde
Stravinaskij

Dette var den tredje balletten som Diaghilevs russiske ballet hadde bestilt fra den unge russeren disse årene. I årene før hadde man opplevd Ildfuglen og Petrusjka. Oppsiktsvekkende og frodig musikk også dette men neppe av samme omveltende kraft som Vårofferet. Stravinskij var av den russiske skolen. Hans lærermester var Rimskij-Korsakov, noe som tydelig lar seg høre i Ildfuglen. Tilbake til sagn og eventyr, gjerne hentet fra den russiske mytologien.

Musikken er verken symfonisk eller tradisjonll. Krydret med bitonale akkorder og et rytmisk driv midt oppe i dette samrøret av krasse klanger og vulkanske utbrudd.

I Vårofferet er det selve musikken framfor ballettens historie som fascinerer. Historien bygger på en ide fra maleren Roerich om en ung jente i hedensk tid som danser seg til døden.

Det vekker sensasjon og opptøyer. Jeg opplevde i sin tid dette verket framført av samme orkester i Universitetets Aula med Herbert Blomstedt. Her ble marmorveggene til enorme akkustiske forsterkere som gjorde at det drønnet atskillig mer den gangen på 60-tallet enn det gjorde i det moderne Konserthuset av i dag.

Unge Miriam Welde var solist i Barbers fiolinkonsert, et svært velklingende verk. Applausen var deretter.

Caroline Shaws sympatiske strykerstykke Entr’acte er tydelig inspirerte av noen «øyeblikk» hos Haydn.

Alltid populære Joshua Weilerstein holdt tømmene på dirigentpodiet.

Men for en kveld! Ennå oppskaket lar jeg den friske lufta forsøke sitt på å kjøle meg ned.

Sjekk også

Vidunderlig vakkert

Oslo har i løpet av en uke opplevet tre monumentale orkesterverk, omtrent det fremste som …

Mahler hyller naturen og sommeren

For en vanvittig flott konsert! Og hvilket eminent orkester vi har i operaen! Det er …