Ibsenfestivalen 2012. Urpremiere Nationaltheatret 23.8.
Rimini Protokoll: En Folkefiende i Oslo. Regi: Haug/Wetzel.
Ibsens skrev «En folkefiende» i 1882, der han tar et oppgjør med makteliten og de politiske partier i sin samtid. Han refset demokratiske prinsipper og flertallsmakten, og møtte naturlignok en del kritikk for sitt brutale budskap.
Etter 22. juli i fjor har vi igjen hatt en demokratidebatt i dette landet, og Ibsenfestivalens åpningsforestilling ble et sterkt møte med hovedstadens innbyggere. Regissørene Helgard Haug og Daniel Wetzel er medlemmer av kunstnerkollektivet Rimini Protokoll, og har gjort eksperimentelt teater til sitt levebrød. På Nationaltheatrets hovedscene lykkes duoen godt med å skape et folkemøte der den brutale sannheten kommer frem. Hvilke meninger har hovedstadens 600 000 innbyggere og tør de stå opp for sine meninger, og stå i mot flertallets massive press.
Et representativt utvalg av hovedstadens befolkning er plukket ut og invitert opp på hovedscenens enorme gulv. 100 personer, de fleste uten særlig sceneerfaring, skal på direkten ta stilling til en rekke spørsmål. I begynnelsen deles scenen i to, to svaralternativer kommer opp på store skjermer og folkemengden beveger seg i retning hvor det svaralternativ de står inne for kommer opp. I løpet av forestillingen endres måten å arrangere svaralternativer på og i en annen sekvens åpnes det for spontane spørsmål fra publikum i salen. Flertallet av de utvalgte kommer også med vitnesbyrd underveis, noen er mer taleføre enn andre, men det skaper dynamikk og gjenkjennbarhet.
I denne forstillingen kan mye teknisk gå «galt,» og det gjør det, men det skaper bare dybde. Personer som glemmer tekst, som ikke får frem et ord når det er endelig deres tur til å snakke i mikrofonen, en dreiescene som går alt for fort. Slik er livet også. Noen står i skyggen, noen får ikke frem sitt budskap, mens andre griper mikrofonen og overkjører «sin neste,» i en egoistisk manøver. Den sterkestes rett, men senere i forestillingen får man kanskje sin hevn.
Et annet spennende moment er gjennomsiktigheten. Når gruppen får spørsmål om de noen gang har brutt loven, hjelper det ikke at Oslos finansbyråd prøver å gjemme seg bakerst på svaralternativ «nei.» Vi ser deg og vi vet at du lyver.
Dette er godt teater, men dessverre velger regissørene et altfor langt løp. Den siste halvtimen, av den nesten to timer lange enakteren, blir kjedelig. Det blir utmattende til slutt. Det skal allikevel ikke overskygge at dette var et særdeles vellykket teatereksperiment. Modig, tidsriktig og tankevekkende. Skremmende også, for det blir brutalt når man ser hvilke meninger som vi omkranser oss med i hovedstaden til daglig. Skremmende.
