Premiere Nationaltheatret 23.2.2006
Goldoni: En tjener for to herrer
Med: Per Christian Ellefsen, Henriette Steenstrup, Ingar Helge Gimle, Ulrikke Hansen Døvigen, Espen Reboli Bjerke, Anders Mordal, Mari Maurstad, Kim Haugen, Lars Wikdahl, regi: Kjetil Bang-Hansen

Nationaltheatret satser denne våren på komedie, og en energibunt av en tjener i Kim Haugens skikkelse får ansvaret for å stå på pinne for sine to herrer i Venezias smale gater på 1700-tallet. Dette er en farse med litt dypere innhold enn de tradisjonsrike lystspillene som stort sett handler om utroskap og maktpersoner i personlig knipe. I Carlo Goldonis muntre farse finnes lun humor, ikke overdrevent morsomt, men likevel nok til at vi morer oss. Salen humrer og det er først når skuespillerne bryter ut i sang at stykket tar helt av.
Kim Haugen stjeler nok en gang all oppmerksomhet i sin tolkning av rollen som tjeneren Truffaldino Battachio. Tjeneren er et ærlig, morsomt og sprudlende positivt vesen med ADHD-tendenser. Haugen spretter, hopper, danser, løper, kaster og snakker i en voldsom fart, og klarer samtidig å holde publikum orientert om hvilke forviklinger og konspirasjoner som er i ferd med å finne sted. Mesterlig teaterkunst! Scenografisk er dette lekkert. John-Kristian Alsakers venezianske marmorerte sølylestil, med smug, caféer og et lite hotel er en herlig arbeidsplass for skuespillerene.
Mari Maurstad sliter litt med å finne rytmen i første akt, men fra den første arie i annen akt tar hun av. Maurstad vil nok bli stykkets store overraskelse og perle utover våren, når hun blir litt mer varm i rollen. Hennes prestasjon er også toneangivende for resten av ensemblet. Stykket sliter litt med å finne tempoet i første akt, en akt som forøvrig føles noe lang. Det tar seg betraktelig opp etter hvilen, og annen akt er meget severdig.
Hvis du lurte, alle får hverandre til slutt og alle løgner tilgis med den største selvfølgelighet på ekte farsevis. Likevel opplever vi denne gangen at ensemblet klarer å pariodiere seg selv og sjangeren på en underfundig og vellykket måte mot slutten. Det er både dristig og risikabelt, men Kjetil Bang-Hansens regi sitter helstøpt mot slutten og gjør denne farsen til en suksess.