Vengo – flamenco i blodet
Frankrike 2001
Antonio Canales (Caco), Orestes Villasan Rodrigues (Diego Orestes), Antonio Dechent (Primo Alejandro), Antonio Bobote (Primo), Luis Corrientes (Primo Tres Juan), Regi: Tony Gatlif
Den franske filminstruktøren Tony Gatlif har arbeidet i mange år for å prøve å nærme seg å beskrive flamenco’en. I de to tidligere filmene Latcho Drom og Gadjo Dilo sier han selv at han har kommet et stykke på vei, men først med dette verket er ønsket om vil formidle og resultatet sammenfallende.
Flamenco er en livsstil og man nærmer seg ikke flamenco, men er flamenco. Dette klarer Tony Gatlif å formidle i denne filmen hvor han bruker skuespillere og en rekke amatører. I begynnelsen av filmen får vi en scene hvor flamenco-musikere spiller med nordafrikanere fra gruppen Sheik al Tuni i tillegg til sangere og dansere. Spesielt danserne er et syn.
Hovedpersonene Caco og hans bror tilhører en stor sigøynerslekt og holder til i en liten landsby og vokter sin nevø, Diego, en psykisk utviklingshemmet ung mann. Den tredje broren har forlatt landet fordi han har drept en annen nær slektning. Dette er en klassisk hevnsituasjon som medfører at det er nevøen som skal bøte med livet.
Caco er dypt ulykkelig fordi han har mistet sin datter og for å bøte noe på sorgen og glede sin musikkelskende nevø engasjerer han de mest kjente sigøynermusikerne og sangerne i distriktet på stadig nye fester hvor han drikker seg nesten sanseløs for å døyve sin smerte. Stadig mottar de trusler om hevn fra den dreptes familie som kontinuerlig truer Caco. Dette medfører en del dramatiske møter og situasjoner som viser temperaturen og styrken i denne uløselige konflikten. Formidlingen av dette skjer også i fascinerende drivende flamencodans og sangscener som har et uttrykk som er som smerte, død og liv kroppsliggjort.
Underliggende hele tiden er et dødsdriv hos Caco, noe som fører til at han oppsøker den dreptes familie under en dåpsermoni, noe som blir betraktet som den ytterste vanære. Og så skrues dramaet til.
Både de profesjonelle skuespillerne og de andre formidler dette stoffet slik at tragedien sitter – og med vekslingen mellom langsomme tagninger og fyrrige sang/dansuttrykk opplever man en puls.
Dette er en film som også vil treffe utover de spesielt flamencointeresserte!
