Ventelisten
Originalens tittel: Lista de espera
Kuba 2001
Med Vladimir Cruz, Thaimi Alvarino, Noel García, Jorge Perugorría, Alina Rodríguez, Saturnino García.
Ventelisten er en av årets påskepremierer man absolutt bør få med seg hvis man ønsker å komme i godt humør. Regisøren Juan Carlos Tabio er kjent for det norske publikum fra filmen Jordbær og sjokolade der han var medregissør, og hans nye film er er basert på den prisbelønte fortellingen til Arturo Arango fra 1994.
Handlingen finner sted på en rutebilstasjon på Cuba i vår tid. Ventehallen er full av folk som venter på bussen, men ingen ting fungerer. Kommer det en buss, kan rutebilstasjonens desillusjonerte sjef Fernandez’ stemme forkynne over høytaleren: “Det statlige rutebilsselskapet har den glede å meddele at det er EN ledig plass på bussen til Havana!”
Mange timers og etterhvert dagers venting binder den brokete forsamlingen passasjerer sammen til et minisamfunn med et felles mål: å komme seg med bussen – enten i retning Havana på den ene siden av øya, eller Santiago i den andre retningen. Det kommer for en dag at det finnes et vrak av en reservebuss, riktignok i ustand, i bakgården, som passasjerene går sammen om å reparere – under ledelse av en blind passasjer. Men i hvilken retning skal bussen gå hvis den blir reparert? Det kommer an på hvilken dato den blir ferdig – på like datoer går nemlig bussen til Havana – på ulike datoer til Santiago!
Alle har sine historier, og noen har sine svin på skogen – ikke minst den blinde passasjeren, som har en kasse full av blindpassasjerer som ingen bør vite om – nemlig kilovis av flotte hummere som for hver dag kommer nærmere den sikre død. Humrene dukker opp fra intet – og blir en ny cubansk spesialitet – Hummer Terminal!
De pussigste episoder ruller frem, lekert og godmodig, og nærmer seg stadig det naive og banale, før handlingen med en elegant piruett snur trill rundt og tar en ny vending. Litt av Karibiens magiske realisme er også med og krydrer historien. Kameraet skildrer muntert det frodige i det enkle, bølgeblikk og palmer, typer og karakterer, humor og satire, mens hele settet av sympatiske skuespillere ser ut til å ha det svært så morsomt. Det mangler ikke ironiske finter til det politiske styret, men filmen ender like fullt opp i det som burde få de gamle idealister til å glede seg: Drømmen om det ideelle kollektiv, med dugnådsånd og omtanke for hverandre.
