Ibsenfestivalen 2006 – Nationaltheatret 11.9.
Ibsen: NÅR VI DØDE ….
Jan Grønli, Monna Tandberg, Marian Saastad Ottesen, Regi: Stein Winge
Ibsens siste drama “Når vi døde vågner” er ikke av hans mest spilte, men er av den grunn overhode ikke utdatert. Et smart valg var det å la Stein Winge få ta regi på “de døde” og forme sin egen lille Ibsentolkning på Nationaltheatrets Malersal. Tine Schwabs scenografi er enkel, men stjeler likevel oppmerksomhet. Et flossteppe med 13 forhøyninger danner bølger på scenegulvet. Skillet mellom publikum og scene viskes ut, da skuespillerne bruker hele rommet til sine heftige samtaler. Noen vandrer på bølgetoppene, andre i bølgedalene.
Jan Grønli klarer å skape et godt bilde av den aldrende og feirede Arnold Rubek som har oppnådd stor anerkjennelse som billedkunster gjennom mange år, og har fått sin internasjonale status gjennom skulpturen “Oppstandelsens dag.” Irene, i Monna Tandbergs deilige skikkelse, er modellen til dette kunstverket og møtet mellom Arnold og Irene er denne oppsetningens naturlige utgangspunkt. Mange år er gått og Irene har både vært igjennom to mislykkede ekteskap og et opphold på et sinnssykehus. Arnold har gjort som mange andre aldrene kunstnere gjør, funnet seg en meget yngre dame for felles forlystelse.
Ibsens tekst er kortet kraftig ned, og det er bra for Ibsens tekst er ikke av hans mest spennende. Forestillingen varer i drøye 40 minutter, men spillet fester seg lynkjapt så tidsperspektivet genierklæres herved. Monna Tandberg drar forestillingen med sin presise diksjon, utfordrende spillestil og fantastiske fandenivoldskhet, med moralen og kjærlighetens svakheter i hver undertone – der små ord kan velte store lass.
Dette er intimt og flott teater. Kryssklippingen fungerer svært bra og Ibsens tekst får stor aktualitet. Og det er jo det vi ofte leter etter hos verdens mest kjente telemarking. Hans persongalleri er sterkt og driver spillet til nye høyder. Bravo, Winge!
