Mitt store fete greske bryllup (My Big Fat Greek Wedding)
amerikansk komedie 2002
John Corbett, Nia Vardalos, Michael Constantine, Lainie Kazan og Joey Fatone regi: Joel Zwick
Gresk – grekere – grekest! Filmen handler om hvordan det er å vokse opp i en gresk familie – og hvor viktig det er å være gresk! Dette er en film som passer for alle aldre. Den er munter, lun og omfavnende – hysterisk gresk- og like hysterisk amerikansk. Bare gresk-amerikanere som uhelbredelig lengter hjem, kan lage noe sånt.
Hovedpersonen Foutoula Toula Portokalos spilles av manusforfatteren Nia Vardalos. Og hun er gresk nok til å vite hva hun snakker om, og ikke er det første gangen hun lager show, heller. Produsenten Tom Hanks besitter også en del personlig erfaring, da hans kone er gresk Medvikende i filmen er John Corbett (kanskje best kjent fra fjernsynsserier, eks.Sex og Singleliv), Michael Constantine, Lainie Kazan og Joey Fatone – og en hel drøss skuespillere jeg ikke vet navnet på, men som alle gjør sitt til at filmen blir så kaotisk morsom.
Toula HATER alt som er gresk. Hun er tredve år, bor hjemme og slaver i familiens restaurant tett omringet av sin store velmenende og støyende familie, noe som skaper problemer når Toula vil ut i verden. Hun vil ta videreutdanning. Hun vil noe mer med livet sitt og midt oppi alt dette treffer hun den kjekke ikke-grekeren, Ian.
Toula er trøtt av stadig å høre av sin far at hun ser så gammel ut og at hun må skynde seg å bli gift. Slik har det vært siden hun var barn. En gresk kvinne har nemlig tre store viktige oppgaver her i livet – hun skal gifte seg, hun skal få barn og hun skal mate alle sammen til hun dør! Og ikke bare DET – hun skal gifte seg med en GREKER. Det er BARE slik man får flere grekere. For det har ikke vært så lett – først kom tyrkerne – og så kom tyskerne – og krigen, og resten orker man ikke engang å snakke om. Sånn er det bare.
Toulas bestemor kom aldri over det med tyrkerne. Hun er kanskje litt mye karikatur i filmen; klassisk svartkledd skjeller hun fektende ut alle som hun mistenker kan være tyrker, det vil si – alle hun ikke kjenner. Faren til Toula, Gus, selveste Portikalos, har sine helt spesielle meninger og greske løsninger (som forventet av et gresk familieoverhode med ansvarsfølelse) og moren, Maria, prøver å hjelpe sin datter med frigjøringen og henviser til den greske kvinnens historisk manglende undertrykkelse; for visst er mannen familiens overhode, eller hode, kan man si, men kvinnen, HUN er nakken, og dermed kan hodet dreies rundt.
Plottene i filmen er ikke ment til å fortelles med ord. De må sees og høres. Og de kommer hulter til bulter, og det er bare å følge med.
Det snakkes minimalt gresk, men egentlig føles det greit, for språket flettes inn antydningsvis og dukker opp der det trengs for troverdigheten, f.eks. i de små pekene som den stakkers ikke-greske brudgommen, Ian, stadig blir utsatt for.
Ellers er det slik vi alle vet; teksting på norsk ER ikke lett, spesielt når filmen skal bringe fram latter rundt spøk og ordspill. For dem som er støe i amerikansk (engelsk), gjør lurt i å lytte, for det er mye smått og godt innimellom som ikke kommer på trykk.
Filmen har vært en kjempesuksess i USA, og nå er den her og kan absolutt anbefales.
