Arabiske filmdager 2016 på Victoria Kino i Oslo har vist for sjette gang på rad en håndfull spennende filmer. Dokumentaren Rohsmia var en av perlene i utvalget. Det var en sterk og ærlig framstilling som gjorde inntrykk. “Jeg måtte bare fortelle denne historien”, sa regissøren Salim Abu Jabal etter visningen. Filmen, som har fått flere priser, handler om Yousef og Amna som begge er rundt 80 år og fremdeles føler seg som flyktninger. I mer enn 50 år har de bodd i et påbygget skur i dalen Roshmia i utkanten av Haifa, den tredje største byen nord i Israel. Når så kommunen bestemmer å lage en ny vei gjennom dalen, blir de bedt om å flytte fordi hjemmet deres vil bli revet. Og det er her historien begynner.
Men dette er ikke noen vanlig historie om okkupasjon, ødelegging av hus og rasering av land. Den politiske informasjonen mangler og det går ikke fram av filmen hvordan maktstrukturen i samfunnet fungerer. Vi får ikke vite noe utover det som blir sagt av de medvirkende gjennom diskusjoner rundt forhandlingene med kommunen om den offentlige kompensasjonen som vil bli utbetalt etter rivingen, men vi får høre deler av intervjuene som blir gjort av journalister som besøker paret, da dette inngår i historien og arbeidet med å få rivingen utsatt.
Roshmia. Dokumentar. Palestina, Libanon, Qatar, Syria, De Forente Arabiske Emirater, 2015. Regissør: Salim Abu Jabal. Medvirkende: Anma Abu Fodeh, Yousef Hassan, Ghaleb Kiwan. Språk: Arabisk. Undertekst: Engelsk
Filmen er ekte og varm og full av respekt. Den er fotografert direkte og rett fram uten spesialeffekter eller oppfinnsomme overganger – og enda fenger det. Hele tiden holder den et fast fokus på de to menneskene og deres liv og skjebne, og prøver å beskrive hvordan forholdet mellom dem utvikler seg og hvordan de håndterer påvirkningen fra verden utenfor. Det er er et universelt tema, som kunne utspille seg hvor som helst i verden. De gamle er hjelpeløse mot systemet og de store planene som vil ødelegge deres tilværelse. Vi får dele deres hverdag og være med i deres omsorg for hverandre, og vi får være der når de kjeder seg, når de hviler eller småkrangler, som ofte eldre ektepar gjør. Ventingen mot den uungåelige dagen da huset blir revet og hva som skal skje etterpå, skaper ufred mellom de to og tærer hardt på en allerede prøvet kjærlighet. Men dagene er ikke uten humor og forunderlige situasjoner.
Gjennom noen få glimt blir vi kjent med Yousefs bitterhet over det han opplevde under Nakba (katastrofen), da staten Israel ble opprettet i 1948 og nærmere en million palestinere ble drevet på flukt. Yousef var en av dem. Og det har han ikke glemt. Han føler seg fremdeles som en flyktning og vil ikke ha noen ting med verken byen eller myndighetene å gjøre. Og han vil ikke flytte. Livet, lykken og friheten bor, i følge Yousef, i ly av hans enkle paradis i Rohsmia. Og det er der han vil dø.
I nattestillheten kan vi høre sirissene og den lavmælte samtalen mellom de to gamle. På dagtid blir vi kjent med hagen og alle trærne som Yousef så omsorgsfullt pleier, mens han snakker høyt med segselv. Det er nesten som vi kan kjenne lukten av blomstene og alt det grønne og etterpå røyken fra bål-grillen på gårdplassen. Lyden veksler mellom fuglesang, småkjeklingen mellom hovedpersonene avbrutt av drønnet fra lastebilene som frakter grus og sand like over stedet der de bor. Langsomt får vi endelig vite hvor nær det store veianlegget ligger. Vi får se sandtaket og blir vist de store bulldoserne og gravemaskinene og at det er nye boligblokker på toppen av klippeveggen. Vi skjønner nå hvor truende det hele egentlig må føles for Amna og Yousef, og at dette virkelig er en gammel verden som er i ferd med å forsvinne – som også tilslutt forsvinner på en ytterst dramatisk måte, der de nærgående bildene nesten blir uvirkelige.
Siste scene ble filmet i 2008. Da var historien over. Abeidet med filmen ble avsluttet i 2014.
Rohsmia er en film som har blitt til underveis i en sluttfase av to menneskers liv der alt bare plutselig skjer. Å filme dette var på ingen måte lett. Man måtte simpelthen bare være tilstede hver gang det var noe som brakte historien videre. Det er ikke mulig å lage et manuskript for en film som handler om det virkelige livet. (Utdrag fra det Salim Abu Jabal sa til oss i salen etter visningen.)
Regissøren Salim Abu Jabal er selv født i et israelsk okkupert område, Golan. Etter at han sluttet studiene i Haifa har han hovedsakelig jobbet med film og tv-produksjon. Han er både forfatter, journalist, kritiker, produsent og filmskaper og har mottatt en rekke priser for sitt arbeid.
Denne filmen har en svært lang utløpsdato. Selv om hovedpersonene nå begge er døde, vil filmen fortsette å være aktuell omtrent like lenge som det finnes mennesker på jorden…
