MUNCH-MUSEET 14.11.99 – medio mars 2000
Fin de Siècle (Århundreslutt)
SPESIALUTSTILLING
Edvard Munch: Smertens blomster – Fin de Siècle-ideer i Munchs kunst
Jeg tror ikke på den kunst som ikke er tvungen sig frem ved menneskets trang til å åbne sit hjerte…Al kunst litratur som musik må være frembragt med ens hjerteblod…Kunsten er ens hjerteblod.
(Sitat. Edvard Munch.)
Utstillingen Smertens blomster er viktig for forståelsen av Edvard Munchs kunst rundt århundreskiftet, og prøver å utdype de tanker og idéer som var bak hans kunstneriske virksomhet.
Munch-museet viser et stort antall tegninger, grafikk og malerier fra museets samlinger, og det er en unik anledning til å møte mye av Munchs ukjente arbeider – og sider av ham som vi ikke er vant til å se. Blant annet møter vi tegneren Edvard Munch – i de forskjellige utkastene og forarbeidene til større verk. Denne utstillingen har alt i seg til å fengsle en besøker – om man kjenner hans arbeider fra før, eller ikke…
Fin de Siècle blir brukt om enkelte retninger i europeisk kunst-og kulturliv på 1890-tallet. I motsetning til det som ellers skjedde av generelle materielle oppgangstider med økt optimisme, framtidstro og økt økonomisk vekst, dyrket mange kunstnere dekadansen, livstrettheten og pessimismen. Munch deler også tidens syn på kvinnen som driftsvesen og en trussel mot mannenes intellekt og skapende evne. Tidligere hadde kvinnen vært å se på som mannens eiendom og dertil uten seksuelle følelser – men nå var hun plutselig et eget individ.
Utstillingen gir et godt bilde av denne tvetydige holdningen til kvinnen, samtidig som Munch gir sine egne tanker og møter med livet rom. I utkanten av utstillingen finner vi både portretter av kjente kunstnere og skildringer av cabaret- og cafeliv fra hans tid i Berlin og Paris.
Munch-museet viderefører i Smertens blomster serien med utstillinger som tar opp deler av Munchs idékunst, som fjorårets utstilling Kosmos og Kaos. Fin de Siècle – utstillingen er på en måte både fortsettelsen og forspillet til den store utstillingen med Livs-frise–motiver som vil bli vist høsten 2000. (Livsfrisen kan brukes som et samlebegrep for de sentrale kjærlighets-, angst- og dødsmotivene fra århundreskiftet.)
I bildet Smertens blomst lar Munchsitatet bli levende ved å la en blomst – som bilde på kunsten – vokse ut av blodet som strømmer fra kunstnerens hjerte. Skal kunsten gripe tilskueren må kunstneren gi noe av seg selv. Thi i disse billeder gir maleren sit dyreste – det gir sin sjæl – sin sorg sin glede – den gir sit hjæreteblod. Bildet er på den måten med på å beskrive innholdet av utstillingen.
Man må tro på udødelighet…Golgatablir tolket til å reflektere en eksistensiell situasjon for kunstneren – som handler mer om kunstens stilling i samfunnet, enn om en korsfestelse i tradisjonell forstand. Både den nakne korsfestete mannen og det bleke mannsansiktet som vender profilen innover i bildet (i forkant av menneskemengden) har Munchs egne ansiktstrekk. En dyster kvinneskikkelse med rødmalt ansikt og mørkt slør, legger en hånd på kunstnerens skulder. Kvinnen blir tolket som hans kors. Valget blir mellom å skape i ensomhet og lidelse – eller la kunsten bli oppspist av det som er rundt ham. Fargene og maskene gjør bildet karnevalsaktig og uvirkelig.
I Det tomme kors (som er en serie bilder) tar Munch opp bohemenes livsførsel og den syndens pøl de befinner seg i – der verden har blitt til et gudsforlatt sted og det ikke lenger finnes noe svar. Gud – og alt omstyrtedes alle rasende i en vild vanvittig Livets dans – en blodrød Sol stod på Himlen – Korset var tomt…Men jeg kunne ikke frigjøre meg fra Livsangsten og den evige Livs Tanke.
Stoffveksling er en fellestittel for en rekke bilder (både malerier, tegninger og grafikk) – der enkeltindividets problemfylte tilværelse etterhvert blir et utilstrekkelig sted for Munch – og han begynner å nærme seg de store spørsmål som gjelder tilværelsen som helhet, menneskelige fellesverdier og meningen med livet. Bildet med trerammen, viser en naken kvinne (Munch har gitt henne det røde håret som inngår som hans femme fatale-klisje) og mann (som vegrer seg), som står på hver sin side av et tre. (Bildet er overmalt. I sin opprinnelige utforming gikk treets røtter ned i rammen hvor de hentet næring i forråtnelsen – liv og død lenket sammen i en enhet.) Legemet som dør – forsvinder ikke – stoffene går fra hverandre – omsettes – Men livsånden hvor blir den a- …
Kvinnen med hjertet finnes hos Munch i mange versjoner. I dette tresnittet kysser kvinnen hjertet, i et annet blir hjertet holdt i hendene – mens blodet renner ned til stedet der en plante vokser opp. Disse bildene kan sees som en variasjon over kunsten er ens hjerteblod. Hjertet er et av Munchs poetiske skildringer, og viser en mer romantisk side av kunstneren – i kontrast til den kjente dysterheten og svartmalingen med de dyriske driftene, som han gjentar i svært mange av bildene sine.
Møte i verdensrommet er også et poetisk bilde uten angst for kvinnen og det erotiske. Menneskesjæbner er som kloder. Som en stjerne der stiger frem fra fra mørket – og møder en anden stjerne…
