Bergen Kunstmuseum 15.10. – 31.12.1999. Guercino (1591 – 1666) og Bolognaskolen.

Utstillingen er en gave fra Italia og Bologna, som lik Bergen, er europeisk kulturby år 2000. Bildene kommer fra Galleria Nazionale d’Arte Antica (Nasjonalgalleriet) i Roma. Bergen Kunstmuseum har samarbeidet med det Italienske Kulturinstituttet om tilretteleggingen av utstillingen – som består av 31 malerier fra 1600 -tallets Italia.
Utstillingen skal videre til Hongkong og siden til Beijing, for deretter å returnere til Italia. Forarbeidet gav hjemlandets fagfolk anledning til å se nærmere på en rekke malerier som tidligere aldri har vært vist for publikum. Det at studiene av disse bildene bød på enkelte kunsthistoriske overraskelser, er noe besøkende ved Bergen Kunstmuseum også kan ta del i.

Den sentrale kunstneren i utstillingen er Giovan Francesco Barbieri, eller Guercino, – den skjeløyde – som han ble kalt, født i Cento i 1591 og døde i Bologna i 1666. Guercino var en ledende eksponent for 1600-tallets maleri i Bologna, og Bolognaskolen var en av de mest betydningsfulle i tiden. Det var mange maler-verksteder og stilretninger som kappet om å være den gjeldende innen kunsten. Overgangen fra høyrenessansen til barokk foregikk vesentlig i Italia – og over et langt tidsrom fra ca. 1530 – 1600.
En av grunnleggerne til det som skulle bli et stort og viktig akademi, Ludvico Carraci (1555 – 1619) var læremester for Guercino, som ellers var selvlært. Etterhvert foretok han reiser til Ferrara og Venezia, hvor han utviklet sin egen stil basert på en sammensmelting av lys og liv – og venetianske farger.

Guercinos profesjonelle modenhet viser seg i oppmerksomheten han gir klassiske retninger, spesielt i fargevalget – som etterhvert blir bløtere og mer delikat. Dette kan vi se både i bildet Allegori over Maleri og Skulptur (Pittura e scultura), og St. Hiernonymus som stempler et Brev (en oppdagelse som vakte begeistring i kunstkretser – og utstilt for første gang), datert 1637 – og så selve mesterverket, Saul og David (Saul e David) som ble malt for Kardinal Falconieri.
Bildet, som ønsker publikum velkommen, er en berusende barokk-drøm (et gigantisk maleri, som ved nærmere undersøkelse viser seg å ha vært enda større) – Flora med amoriner (Flora con putti), malt av Francesco Albani (Bologna, 1578 – 1660). Maleriet viser en vakker, frodig kvinne sittende ved en brønn. Hun skal høyst sannsynlig forestille våren og fruktbarheten… Små lubne bevingete krøllehoder bekranser henne og bærer fram blomster. Bergen billedgalleri bruker dette motivet til sin plakat for utstillingen.
Den frie kopien av St. Hieronymus (Santa Girolamo), som vi møter i utstillingen – er en studie, med varierende kvalitet, av en gammelmannskropp kledd i drapering. Bildet er trolig malt av Flaminio Torri etter Guido Reni (som ikke bare var en mester, men også den som Guercino kunne kalle en rival innen malerkunsten). Malerier av St. Hieronymus fikk ny popularitet på 1600-tallet og ble spredt utover i den katolske verden. (Det var ofte vanlig å avbilde helgenen sammen med en løve – som han i følge legenden trakk en torn ut av poten til, og som senere fulgte ham som en hund.)

St. Ursula (Santa Orsola) av Giovanni Lanfranco, datert 1622 – 24 – er også en av de store bildene i utstillingen. Dette er sen ( og flott! ) proto -barokk. Ursula er teatralsk oppstilt – med den henførte skare av elleve tusen jomfruer, som hun har brakt med seg på den hasardiøse seilasen mot Roma. Her er alle effekter til stede; brusende draperinger, flotte farger, palmekvister (?) – og jomfruene som har sine bella-donna-øyne løftet mot himlen eller blygt lukket. I valget mellom kjærligheten og døden – har de valgt døden. Bildet har vært brukt som utsmykning i et familiekapell reist for St. Ursula.

Den besvimte Magdalena (Maddalena svenuta) er et øyenfallende bilde som er antatt malt av en ungdommelig Guido Cagnacci (Sant’Arcangelo di Romagna 1601 – Wien 1663). Motivet har tråder til både Caravaggio og til Guercino, som begge har malt Magdalena-skikkelser. Den besvimte Magdalena sitter her på en steinhelle i en mørk hule og holder en hodeskalle i den ene hånden og en kjede, identifisert som et torturinstrument, i den andre. Teppet hun har svøpt rundt seg er fillete og slitt, og ved siden av seg har hun en oljekrukke eller en kalk og et kors. Brystet er blottet og håret henger løst bakover. Smertens røde flor skinner over henne og får håret til å gløde. Bildet lyser av sensualitet – og på en måte er det en underlig realisme midt opp i all den voldsomheten i uttrykk, som er typisk for denne tiden.
Utstillingen varer til 31. desember.