Premiere Nationaltheatret 28.10.2006
Thorbjørn Egner: Kardemomme by
med: Christian Greger Strøm, Gisken Armand, Håkon Ramstad, Thorbjørn Harr, Jan Gunnar Røise, Per Egil Aske, Henriette Steensrup, Espen Reboli Bjerke, Lars Wikdahl med flere
regi: Mads Ousdal
Igjen ble Thorbjørn Egners Kardemomme by satt opp på en norsk scene, og ikke noe nytt barneteater for Oslo’s tradisjonsrike scene Nationaltheater denne gangen heller. Thorbjørn Egners fortellinger er tydeligvis trygt dramatisk materiale for barn og voksne, godt kjent og en del av norsk kulturarv.
Så blir det heller ingen overraskelse å finne samme konsept for barneteater som tidligere på denne scenen i går.
Scenografien er en krystallklar gjenskapning av Kardemommebyen rett fra boka. Man kan jo ikke utsette publikummet for avvik fra trygge atmosfæriske bilder som det måtte ha i hodene om hvordan en liten Kardemommeby skal være?
Men å velge en renskåret klassisk, tradisjonell scenografi med alle kjente smug og hus i Kardemommebyen, er selvsagt èn av mulighetene regien har. Mads Ousdal valgte tradisjonelt, og det er greit.
Men når vi møter kjære rollefigurer som barberer Sørensen, skal vi få oss en overraskelse. Akkurat som om det gjelder å trekke inn noen karakterforandringer i nyere stil. Sørensen (Christian Greger Strøm) som åpner forestillingen ved å dirigere orkesteret i gang, viser seg som glatt rock-a-billy-type i Elvisstil. Med gyngende bevegelser introduserer han historien.
Her undres jeg over om det egentlig er foreldrene og besteforeldrene med sine barn og barnebarn på fanget, som skulle bli tent av den nye, kule rolletolkningen? På meg virket denne barbereren heller som en stand -up-komiker, løsrevet fra de andre rollefigurene.
Tante Sofie (Gisken Armand) har en av stykkets nøkkelroller. En figur som i den ellers så greie byen har egenskaper som sint og urimelig strenghet. Et stort gjenkjennelsesmoment for barn. Barn elsker konfrontasjonen med det urimelige, skumle, farlige. I trygge eventyrrammer kan de håndtere disse egenskapene som de selv har iboende og som de prøver å få innsikt i.
Da hadde det vært fint å møte en litt mer energisk Tante Sofie enn helt i starten, men som mot slutten av forestillingen fikk mer tydelig uttrykk.
Når jeg nevner Tante Sofie som en nøkkelrolle, så må jeg nevne Kasper (Håkon Ramstad), Jesper (Thorbjørn Harr) og Jonathan (Jan Gunnar Røise) som viktige rollefigurer i denne sammenhengen også.
Røverne som altså avviker fra samfunnet ved å være late, uordentlige tyver, likevel hjelpesløse, avhengige av andre, og dermed også elskverdige – akkurat som barn.
Her kunne regien hatt stor mulighet til å benytte seg av gjenkjennelsesaspektet ved å gi alle tre et forskjellig uttrykk. Mangfoldet i karakterspektret for avvikere er jo så stort. Jeg har vanskelig for å se hver og ens særpreg i rolletolkningen. Barna datt etter min mening ut innimellom når røverne hadde lange verbale sekvenser. Dette muligens fordi spilletempoet som kunstnerisk virkemiddel stort sett var det samme. Vi ble jaget fra replikk til replikk. Pauser og artikulasjon kunne ha bidratt til bedre spenningsoppbygging.
Det samme gjelder for rollen som Politimester Bastian (Per Egil Aske). Jeg klarte ikke å bestemme meg for hvilken mennesketype Bastian skulle forestille.
Både rollene som Kamomilla og Tommy var fylt med mye lekenhet og energi. Henriette Steensrup og Espen Reboli Bjerke spilte troverdig med spenst og glede.
Lars Wikdahl som Tobias i tårnet fylte rollen med akkurat de forventete egenskaper som den kloke, snille, vemodige og gamle.
Når røverne havner i fengsel begynner jeg virkelig å få problemer med å godta meningen med rollen som Fru Bastian. Her får historien en ny vri, nåtidsrelatert til utroskap og åpenlyst flørting foran en stakkars ektefelle. Vil regien ha det til at man fjerner seg fra snillismen i stykket for å aktualisere? Jeg tenkte på barnepublikummet, og kan ikke se noe annet enn at humoren går rett over hodene på barna, men kanskje inn som julebordsunderholdning for voksne! Dette bekreftes når Jesper og Jonathan får hver sin brud i samme slengen, TV-serie-effekt med happy end!
Barna fikk sin Kardemomme by likevel, og mange flotte impulser, ikke minst fra en veldig musikalsk, energifull forestilling.
Kjempefint å oppleve levende teaterorkestermusikk. Dette gir en helt spesiell stemning, og all honnør til musikerne!
