Det er et solid stykke musikalhistorie som i disse dager skrives på Majorstuen, i høstskrud. Flashdance, i musikalinnpakning, har for første gang inntatt Norge. Det spares ikke på kruttet. Tekniske løsninger av ypperste klasse skaper scenografi som setter standard for moderne sceneproduksjoner. Takis sine kostymer og scenografi pakker inn 80-talls-godteposen i en perfekt innramming. Levende musikere på orkesterterrassen skaper trøkk ispedd moderne lydteknologi. Det er mange historier som skal fortelles og noen transportetapper blir det, men det svinger skikkelig og dette er virkelig høstens store vorspiel for en hyggelig høstkveld på byen.
Chateu Neuf: Flashdance, med Sindre Postholm, Heidi Ruud Ellingsen, Hilde Lyrån, Lene Kokai Flage, Jacob Schøyen Andersen, Mathias Luppichini
Flashdance er en musikal som trigger rockefoten. Sindre Postholm gjør et brakgjennombrudd i en slentrende og finslipt stil i rollen som Alex Owens (Heidi Ruud Ellingsen) sin håpløst forelskende beiler. Postholm synger godt, har en fremragende diksjon, upåklagelig timing og massevis av scenesjarm. Kjærligheten mellom de to blir ekte, Postholm etablerer troverdighet og har en fabelaktig god vokal. Hilde Lyrån overbeviser i to sterke småroller, den dama slutter aldri å imponere! Lene Kokai Flage synger seg rett inn i våre hjerter med sin «Gloria,» trøkk og særlig overbevisende i samspill med andre. Jakob Schøyen Andersen er supersjarmerende og passe tøffel i sin evige jakt på humoren og kjærligheten – Jakob har i tillegg stemmeprakt. Mathias Luppichini gjør også en artig debut som kåt krovert.
Hovedrollen er vanskelig, da man både må beherske dansen og store solonumre. Denne produksjonen har valgt bort den eksepsjonelle danseren, og det blir forestillingens antiklimaks. Heidi Ruud Ellingsen er en fremragende musikalartist, men denne gangen klarer ikke jenta fra Narvik å overbevise oss helt. Danseteknisk mangler det en god del, tempoet blir av og til for høyt. Sterkest blir det i sluttscenen, her skal vi tro på at «Alex Owens» virkelig har lyst til å danse seg inn i fremtiden, den scenen er forestillingens høydepunkt, men ble vaklende på premieren – men når scenen igjen overøses med et fantastisk godt sammensatt ensemble, kan festen igjen ta seg opp til uante høyder.
