Snorre-tegninger

Ingin millom alle
andre lendmenn var de
som hadde herstriar fleire
aa halda ut enn Erling.

Sitt mod i mang ein sverdleik
den milde hovding synte;
inn gjekk han oftast den fyrste
og ut or striden den siste

(Teksten er fra Snorre, Nationalutgaave, Kristiania 1900)

Utstillingen er del av en godt bevart nasjonal skatt. Da boken kom i 1899, ferdigillustrert som jubileumsutgaven av Heimskringla – Snorre Sturlason, Kongesagaer, hadde den rundt 220 tekstillustrasjoner – og i tillegg vignetter, titteldekorasjoner, initialer og border. 188 av disse arbeidene eies av Nasjonalgalleriet, og blir til vanlig tatt vare på av Kobberstikk – og håndtegningssamlingen sammen med skisser og varianter av illustrasjonene. Bortimot hundre av disse illustrasjonene vises – enda noen dager til, i tredje etasje i Nasjonalgalleriet. 

De tar ikke så stor plass på veggen –Sagategningene, men stor plass har de allerede hos oss som gjenkjenner dem. Illustrasjonene ligger i de fleste voksne nordmenns personlige billedarkiv – med assosiasjoner til gammelnorsk, kongerekker… og brunost! – og lange historietimer på barneskolen.
( Vi ere en nasjon – Norges-og verdenshistorie av Jens Hæreid i samarbeid med Sverre S. Amundsen. H. Aschehoug & Co.w)

Helten, Erling Skalgsson, som Werenskiold fikk til å ligne Fridjolf Nansen – med bare noen få pennestrek. 
Det dramatiske bildet der Halvdan Svartedrukner i Randsfjorden, ved Rykinsvik, da det store følget skulle kjøre hjem fra gjestebud på Hadeland – og isen var råtten…Daa kongen køyrde yvi der, so rauk isen sund, og kong Halvdan gjekk med der, og mykje folk med honom. (Teksten er fra Snorre, Nationalutgaave, Kristiania 1900)

I løpet av høsten 1895 og våren 1896 ble fire av tidens mest kjente norske kunstnere engasjert til å utføre tegningene til det som skulle bli den første illustrerte utgaven av Snorre; Erik Werenskiold, som skulle være teknisk leder, Gerard Munthe, Christian Krogh – og Eilif Petersen, som senere trakk seg ut av prosjektet. Boken fikk det historiske suset , tilslutt, som Erik Werenskiold ønsket – kanskje mest takket være Gerard Munthes påvirkning og arbeid med å binde sammen også hver enkelt saga med sine innramminger – og dermed bidra til et helhetlig uttrykk. Det var Munthe og Werenskiold som sammen skapte Snorre-stilen, den forenklete og stiliserte tegnemåten som harmonerer så godt med fortellingene. 

Denne praktutgaven fra 1899 av kongesagaene, er en milepel i norsk bok- og illustrasjonskunsts historie – og de hundre år gamle tegningene, et kjært gjensyn…