Tradra – i går ble jeg tater
norsk film 2004
med: Bjørn Granum, Elias Akselsen, Laila Yrvum, Karl Sund regi: Karoline Frogner
De som har fulgt med i deler av pressen den siste tiden angående enkelte tateres kamp for anerkjennelse som medmennesker, unnskyldning fra den norske kirke og økonomisk erstatning for de grove misbrukene de har blitt utsatt for vil nå ha muligheten for å se en dokumentarfilm som tar opp deler av deres historie. De omtaler seg selv i stor grad som ‘reisende’.
I lengre tid har enkelte tatere kjempet for å tydeliggjøre sin situasjon og noen av disse henvendte seg til Norsk Filmfond med å ønske om en spillefilm over dette temaet. De fikk kontakt med den erfarne Karoline Frogner som i flere år har arbeidet med dokumentarfilm og skrevet flere bøker.
Det ble enighet om å ta utgangspunkt i Bjørn Pettersons historie som først da han var midt i 40-årene ble funnet av sine foreldre og slektninger etter at han ble tatt fra moren rett etter fødselen. Senere ble de fortalt at han var bortadoptert, noe som var løgn for han befandt seg på Aline Spebarnshjem i Oslo og først senere ble adoptert via falske underskrifter på papirene. Hans biologiske mor kunne ikke skrive.
Filmingen begynte for ca. fire år siden og er avsluttet nylig, noe både Karoline Frogner og flere av de medvirkende ser som en fordel både for filmen og taternes sak.
Filmen følger Bjørns prosess med å bli kjent med sine ni søsken, foreldre og andre slektninger. Vi får også del i tatrenes historie, deres tradisjoner både håndtverksmessig med levesett og ikke minst det musikalske uttrykket med deres store sangskatt. Mye av dette gjøres i nært samarbeid med Lasse Johansen som har vokst opp på landeveiene og i mange år var sanger i Ole-Ivars. I dag arbeider han på Glomdalsmuseet som viser deler av tatrenes kulturelle uttrykk og levemåte.
Filmen berører på en både informativ og tydelig måte hvordan tatrenes hverdagsliv artet seg og hvordan det norske storsamfunnet forholdt seg til dem med ulike regler og lovverk for å tvinge dem inn i en gjennomsnittslig levemåte med fast bosetting og gi avkall på sin reise- og handelsvirksomhet. Men problemet var at de ikke fikk kjøpe jord, ingen ville ha dem som naboer og det ble opprettet arbeidskollektiv hvor de måtte være for å beholde barna. Hestene deres ble tatt og skutt. Dette førte til at en del familier flyktet til Sverige og gjemte seg i skogområder under beintøffe forhold. Barn ble tatt fra foreldrene, satt på barnehjem og bortadoptert. Noen av dem ble hardt staffet og seksuelt misbrukt. En del av de voksne ble utsatt for lobotomering og sterilisering.
Dette er et på mange måter et uhyrlig kapitel i norske historie. Det er dokumentert at teatrene har vært her i over 500 år. Filmen tar for seg deler av den nyere delen av denne historien hvor det er lagt stor vekt på det sanglige og musikalske uttrykket som er meget sterkt i rikt i denne kulturen. Videre får vi intervjuer, deler av dokumentarstoff fra filmavis og TV samt klipp fra gamle norske spillefilmer som viser både mytene og den til dels alminnelige oppfatningen av ‘fantefolket’, tater og sigøynerne.
Det er blitt en interessant, tankevekkende og opprivende film som med varhet og oppmerksomhet går inn i disse menneskenes vanskelige og ragiske livshistorie. Samtidig får den med både livsgleden og viktigheten av betydningen av frihet. Et meget vektig debattinnlegg om denne folkegruppens dypt alvorlige situasjon.
