Film fra Sør feirer 25 år i år med et imponerende program. Over 2000 filmer har blitt vist tilsammen gjennom årene. I tillegg har Film fra Sør bidratt til at mange filmer har blitt innkjøpt og vist både på kino og på TV. Hvert år deles det ut priser og hvert år er publikum med på å stemme fram sin film. Det å komme inn midt i festivalen i år, var både overveldende og forvirrende. At det går an å gå glipp av så mye på så få dager! Hvor skal man begynne da? På A for Afrika? Er det i det hele tatt mulig for noen å få med seg alt det som skjer?
I år viser Film fra Sør tilsammen hele 84 filmer fra over 30 land. Av disse er det 10 førpremierer på filmer som kommer opp i hele Norge. Programmet er nærmest uoverkommelig og det største som har vært. Og er hverken barn eller eldre er blitt glemt. Begge grupper har fått sine spesielle program. I tillegg har det vært helaftens spesialvisninger, debattforum, regissørsamtaler, fest og spetakkel – og lange køer foran kinoene. Mange filmvisninger var utsolgt allerede helt i begynnelsen av jubileumsfestivalen, men det er egentlig gode nyheter for Film fra Sør.
Film fra Sør- festivalen 8 – 18 oktober 2015
Timbuktu/ Originaltittel: Le chagrin des oiseaux
Mauritius, Frankrike 2014
Regi: Abderrahmane Sissako
Til at filmen handler om så alvorlige tema som okkupasjon, fordrivning av mennesker, tvangslover, vold og dobbeltmoral, så er det en vakker, varm og humoristisk film. Kontrastene er store i denne filmen. “Skremmende og brilliant, pasjonert og visuell vakker” blir filmen presentert som. Det er ikke vanskelig å være enig.
Filmen er inspirert av situsjonene som oppsto da den historiske ørkenbyen Timbuktu i 2012 kom under et militant islamistisk styre, også omtalt som Tuaregopprøret. Filmen forestiller å foregå i og rundt byen Timbuktu. Hele området, som også bærer navnet Timbuktu, dekker det nordlige Mali og er en av portene til Saharaørkenen.
Filmen innledes poetisk med en vakker scene i stort breddeformat. En gaselle løper over gyldne sandyner i ørkenen. Den løper fort. Bildet flytter seg bortover dynene. Plutselig av intet dukker det opp en jeep full av tilslørte menn med vaiende flagg og kalashnikov som skyter etter gasellen. De roper og irettesetter hverandre om strategien for jakten. Dette er representanter fra den nye makten på stedet. Det fortsetter med at jihadistene skyter på stedets utskårne unike trefigurer som de har satt opp i sanden.
Ute i byen blir islamistenes nye lover kunngjort gjennom megafon. Musikk er forbudt. Sigaretter er forbudt. Fotball er forbudt. Kvinner må bruke strømper og hansker, og selvfølgelig dekke seg til ellers. Til og med oppbretten på buksene til mennene blir sjekket og korrigert av bevepnete menn på motorsykkel. Kontrollen av befolkningen eskalerer og den lokale moskeen går til motmæle. Det at flere av jihadistene snakker fransk og engelsk og må ha tolk, gjør ikke saken bedre.
Overdrivelsene (som sannsynligvis ikke er noen overdrivelser i virkeligheten) blir ganske absurde. Alle fotballer blir konfiskert av islamistene. Da skjer det noe med de unge guttene. De spiller luft-fotball med full innlevelse, og skårer til og med mål til stor jubel. Og ingen kan gjøre noe med det.
Det var da det-store-suset gikk gjennom kinosalen.
Hele tiden er den lille familien med. Kidane, Satima og datteren Toya bor utenfor byen i telt, slik tradisjonen er, med kuflokken sin. De har en ku som heter GPS som indirekte steller i stand til trøbbel for hele familien. Det blir et både et underlig og skremmende møte med de nye inntrengerne og deres sharialover. Lenger inn i filmen blir vi vitne til sterke voldsepisoder.
Portretteringen av de forskjellige individene blant islamistene virker litt for snill og overbærende, men det er lett å forstå at det ligger noe mer under. De forskjellige historiene i filmen tar ikke skade av det. Filmen har ingen helt klassisk fortellerstruktur. Den ser ut til å bestå av seksvenser og kan skifte fort fra idyll til mørk dramatikk. Samtidig oppleves filmen som direkte og ærlig.
Den lille familien i filmen spilles av Ibrahim Ahmed, som faren, Kidane, Toulou Kiki, som moren, Satima og Toya, den unge datteren, spilles av Layla Walet Mohamed. En annen framtredende person, som skiller seg ut i filmen, er Zabou, spilt av Kettly Noël (fra Haiti). Hun er en fri og fargerik, tilsynelatende gal figur som protesterer mot den nye situasjonen som har oppstått på sin egen måte. Rollefiguren er til vanlig både danser og koreograf. Musikken i filmen er også noe for seg selv. En av de medvirkende er Fatoumata Diawana. Hun er en malisk sanger, skuespiller og sangdikter. Legg merke til sangen hennes. Det er vel verd å lete henne opp senere for å høre mer.
I regissørsamtalen etter filmen kom det fram at opptakene ble gjort i Mauretania. Planen var at opptakene skulle foregå i Timbuktu. Men da tidspunktet for starten kom, var Timbuktu okkupert og det hadde nettopp skjedd et attentat som gjorde det umulig å filme der. Dermed ble hele filmteamet flyttet til Mauretania, der de fant en by som liknet. Filmen ble gjort under hærens beskyttelse med 200 soldater tilstede under alle opptakene. Det var mennesker fra forskjellige land tilstede, så det var viktig med sikkerheten. Når man ser filmen er det vanskelig å forestille seg alt det viraket rundt. De endeløse sandynene og den landsbyliknende lille byen bærer ingen spor av annet enn handlingen. Filmen setter ting på spissen på en varm og humoristisk måte samtidig som den er dypt dramtisk. Det er en film som på grunn av sitt innhold vil være dagsaktuell i lang tid framover.
Regissøren Abderrahmane Sissako er en internasjonalt anerkjent filmskaper, som også er manusforfatter. Han kan regnes som en veteran innen for filmkunst, selv om kanskje få av oss har hørt om ham. Filmen Timbuktu ble Oscarnominert i 2015. Den fikk tilsammen 19 priser, og 10 nominasjoner. Debutfilmen Livet på jorda, fra 1998, ble også møtt med priser. Det samme gjelder hans andre filmer Waiting for Happines fra 2002 og Bamako fra 2006. Han er født i Mauretania, men vokst opp i Mali. Nå bor han i Frankrike. Han ønsker gjerne å fortsette å kommunisere gjennom sine tema rundt politikk og sosiale problemstillinger. Ved siden av filmarbeidet, jobber Sissako som kulturrådgiver for den mauritanske presidenten Mohamed Ould Abdel Aziz. Det neste filmprosjektet til Sissako begynner i januar neste år og skal handle om Afrika og Kina. Det skal bli en glede å følge ham videre.
