Venetianske mesterverk

Nasjonalgalleriet 6.11. – 6.2.2000
Venetianske mesterverk fra Palazzo Pitti i Firenze

Lørdag 6. november åpnet Nasjonalgalleriet utstillingen Venetianske mesterverk fra Palazzo Pitti i Firenze. Utstillingen består av 30 bilder fra 15- og 1600 tallet. Bildene tilhører Medici-samlingen. Dette er den største samlingen med italiensk renessansemaleri som noensinne har vært vist i Norge. Utstillingen har vært forberedt lenge – og den er resultatet av en aldri så liten byttehandel med Palazzo Pitti – for der vises det nemlig et stort utvalg av Edvard Munchs malerier og grafikk fra Nasjonalgalleriets samlinger.

Samtidig med den store mønstringen av venetiansk renessansekunst, viser Nasjonalgalleriet også over 20 av museets egne italienske malerier, der flere av de samme kunstnerne er representert. I tillegg vises det en mindre utstilling av venetianske tegninger, som er med på å øke nærheten til de større verkene.
Rundt utstillingen blir det arrangert foredrag, omvisninger og konserter til langt ut på nyåret.

Utstillingen er for alle – både for dem som vil oppdage en ny verden og møte denne typen malerier for første gang – og for dem som vil gå ut for å treffe gamle kjente fra kunsthistorien, både Tizian, Tintoretti, Veronese og Bassanoog mange andre som sjelden blir nevnt. Det er et lys og en fargeprakt i disse bildene som gjør besøket til en stor opplevelse.

I Venezia finner vi fedrene til den moderne malerkunst. Michelangelo kalte fargen en farlig fristerinne som han maktet å stå i mot, men venetianerne dyrket fargen, lyset og naturen – og komposisjonene både i musikk og malerkunst.

Bildet som Nasjonalgalleriet har valgt som kjennetegn for utstillingen, og som er avbildet i både program og katalog er Den hellige Sebastian, et bilde fra Tizians verksted- og selv om det ikke er malt av Tizian selv, så gjør det ikke bildet mindre severdig. I Venezia var Sebastian en populær helgen, og dermed også for samleren fyrst Ferdinando de’ Medici – et naturlig valg. Bildet viser Sebastian bundet til en søyle og beskutt med piler. Sebastian ble malt i mange versjoner. Tizian malte selv St. Sebastian flere ganger. Det eldste kjente bildet av denne helgenen er fra en mosaikk i Roma fra 600-tallet. Det som imidlertid er mindre kjent, er at St. Sebastian også har blitt sett på som de homofiles skytsengel. 

Sibyllen åpenbarer Kristi komme for Augustus er et veldig “synlig” bilde i utstillingen. Bonifazio de Pitati eller Bonifazio Veronese som har malt dette, kom til Venezia tidlig på 1500 tallet og ble en populær kunstner i sin samtid.
Bildet tar utgangspunkt i en kristen legende, men har samtidig elementer både fra historie og mytologi. Sibyllen var spåkvinne i antikken. Og her blir hun spurt til råds fordi det romerske senatet ville opprette en kult for å tilbe keiser Augustus. (Det er Augustus som er avbildet ved siden av henne.) Hun svarer at det vil komme en gud som vil være over alle de romerske guder. Bildet viser at når hun har sagt det – åpenbarer Maria med barnet seg på himmelen. Motivet har et politisk vedlegg gjennom det å sammenføye det kristne Venezia med Roma og keisermakten i antikken. Bildet har også sammenheng med den legendariske grunnleggelsen av Venezia som ble fastsatt til Maria bebudelsesdag. 

Men det er fargene i bildet som kommer en i møte! Lysende, klare… og varme. Og så kommer detaljene – overdådige tekstiler og arkitektur og andre billedelementer som gir tydelige signaler om den venetianske bakgrunnen, selv om de har klassisk linjeføring. (Og bildet kan absolutt nytes uten noen som helst slags føring!) 

Venus er selvfølgelig med i utstillingen – som en av de mest populære motivene på 1500-tallet, og forekommer både med og uten draperinger – her malt av Polidoro da Lanciano og hetende Den Sovende Venus i et Landskap (fra 1510), og er kjærlighetsgudinnen som sett i en drøm med yre antydninger i bakgrunnen.

Det var på denne tiden at det poetiske landskapet fikk sin lansering i venetiansk kunst. Motivet og den myke malermåten går tilbake til Giorgione, som også var en av de store malerne – og både en av læremesterne og kollegaene til Tizian. I Den hellige Katharinas trolovelse, fra Tizians verksted, kan man se både mykheten og bruken av landskap. 

Sterke effekter finner vi blant annet i Apollon og Marsyas. Johan Carl Loth (“Carlotto”) var sydtysker født i München, oppholdt seg i Roma en stund og arbeidet fra midten av 1600-årene ved et stort verksted i Venezia. Han hadde studert Caravaggios (1571-1610) sine bilder i Roma og nå ville han forene dette med den venetianske fargeprakten, noe han lyktes med. Maleriet formerlig gløder av hete. Bildet forteller den dramatiske slutten på en legende fra gresk mytologi – som begynner med at gudinnen Athene finner opp en fløyte, men den kler henne så dårlig at hun kaster den – til satyren Marsyas store begeistring. Han blir så fascinert av sitt eget spill at han utfordrer selveste Apollon, musikkens gud, til å konkurrere med ham. Marsyas lider et sviende nederlag på alle måter, idet han som straff for sitt hovmod mot gudene, blir flådd levende. Loth har i bildet grepet Apollon mens han binder satyren. Diagonalen i bildet strekker ut den muskuløse mannskroppen i et praktfullt spill mellom lys og skygge. 

Videre er framstillingen av Adam og Eva (fra ca. 1558) av Jacopo da Ponte Bassano en alldeles kostelig sak – og vel ikke egentlig noen gjenfortelling av skapelsesberetningen. Men vi hører ordene: I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød – og med smerte skal du føde dine barn. Riktignok, men allikevel… Adam og Eva er fanget inn et øyeblikk av hvile og intimitet som ikke ser ut til å la seg forstyrre. På Eva kan man se at hun har født flere barn – uten at det har tatt livslysten fra henne. Og Adam er en typisk arbeidsmann. De små sidekommentarene med oksen som stikker hodet inn i bildet, signaliserer bare dens betydning som trekkdyr i jordbruket og hodeskallen viser det forgjengelige ved jordelivet. Ellers viser bildet at livet utenfor paradiset går sin gang – og at det slett ikke er mangel på jordiske gleder. 

Gå og nyt!