Premiere Det Norske Teatret 7.10.2004
Carl Frode Tiller: Skråninga
med: Pål Sverre Valheim Hagen, Marika Enstad, Per Frisch Regi: Tyra Tønnessen
Kari Gravklevs enkle sorte scenografi med en speilvegg bak, der publikum og rollefigurene kan skimte seg selv, er utgangspunktet for møtet mellom skuespillere og publikum i stykket ”Skråninga” på Det Norske Teater. 23-åringen Pål Sverre Valheim Hagen har fått oppgaven å spille hovedrollen som den psykotiske gutten som lever sitt liv på institusjon. I hyppige skiftninger mellom ulike miljøer og scenebilder, ser vi tilbake på denne unge mannens levde liv og søker å analysere hva som gikk så forferdelig galt.
La det være sagt med en gang. Merk dere navnet Pål Sverre Valheim Hagen. Kulturspeilets anmelder har hatt gleden av å se denne unge gutten på scenen ved et par anledninger før, og hans gnistrende og troverdige teatertalent og sceniske uttrykk er det lenge siden vi har sett maken til. Valheim Hagen makter å skape et presist bilde av en barndom fylt med vonde familieminner, mobbing, seksuell frustrasjon og dødsfall. Gutten havner etter hvert på skråplanet, naturlig nok siden gutten på bakgrunn av sin vanskelige oppvekst både har blitt naiv og dum. Carl Frode Tillers tekst har en driv og rytme man sjelden opplever. Både spenningen og intensiteten holdes oppe til siste replikk.
Barndommen former et menneske. Enhver som har opplevd små eller store hendelser i sin egen barndom vil bli grepet av dette stykket. Pål Sverre Valheim Hagens karakter havner i midten. Mellom den alkoholiserte faren og den etter hvert så fortvilede og desperate moren. Det lille individet i midten fortjener oppmerksomheten, men proppes full av løgner og hat.
Marika Enstad og Per Frisch spiller de øvrige trettitalls rollene på en flott måte. De skifter dialekt, seksuell legning og rollekarakterer, med mye mye mer, i et bra og oversiktlig tempo. Det er ikke noe problem å følge skiftningene, noe Ingrid Tønders spenstige lysdesign skal ha mye av æren for.
Dette er etter min mening høstens første fullklaff på hovedstadens teaterscener og anbefales på det varmeste.
