Film fra Sør-festivalen 8 – 18 oktober 2015.
På kino fra 16 oktober 2015.
Taxi Teheran/ Originaltittel: Taxi.
Iran 2015
Regi: Jafar Panahi
Denne filmen skulle det egentlig ikke være mulig verken å lage eller å se. Filmskaperen Jafar Panahi er en av filmverdenens rebeller og har for tredje gang trosset forbudet mot å lage film. Han fikk også smuglet filmen ut av Iran. Det resulterte i at han vant Gullbjørnen og Kritikerprisen ved årets internasjonale filmfestival i Berlin i år. I den ene virkeligheten lager han fremdeles film. I den andre virkeligheten sitter han i husarrest, har utreiseforbud og er ilagt yrkesforbud i 20 år. Det skjedde i 2010, og etter det har han bare fortsatt å trosse forbudet. Nå er det hele blitt til en trilogi. Den siste filmen, Taxi Teheran, vises nå på kino i Norge. Premieren var sist fredag den 16. oktober.
Jafar Panahi tar oss med på en taxitur uten om det vanlige i hovedstaden i Iran. Teheran er det store lerretet der filmkunstneren maler sin historie. Kanskje er det en fordel å ha noe kjennskap til Panahis forhold i hjemlandet, men det er ikke nødvendig, for filmen bærer seg selv slik den er. Den er både enkel og komplisert. Jafar Panahi spiller seg selv, som taxisjåføren, i den flerdobbelte historien om alle mulige mennesker man kan møte, når man kjører drosje i Teheran.
Vi blir tatt med, helt bokstavelig, inn i drosjen. Kamera er festet slik at man ser alt gjennom frontruten, og når han dreier kamera slik at man ser dem som setter seg inn i bilen – og samtidig det som foregår utenfor, så er vi der – midt inne i Teherans gater, midt i historien som blir til underveis. Selv om det er en form for iscenesatt dokumentar, så glemmer vi det fort. Vi blir med helt til slutt, for det skjer så mye…
Politikk, sosial kritikk, realisme, sarkasme, poesi, humor, filmreferanser, alt kommer tilsynelatende hulter-til-bulter i filmen. Han blir avslørt som den han er, som filmskaperen Jafar Panahi, av den vidløftige passasjeren, dvd-selgeren, som selvfølgelig kan skaffe alt av utenlandske filmer, påstår han iallfall. Vi møter læreren og lommetyven, de gamle damene og advokaten for menneskerettigheter. Og så er det hun lille bråkjekke niesen som må hentes etter skolen. Hun har også sin egen agenda. Og hun har også et kamera. Veslevoksent legger hun ut for sin onkel om reglene for skolefilmprosjektet hennes – hva som er lov og hvilke definisjoner de er pålagt å arbeide etter. Hun er i filmen både den frie og den kloke. Filmen er en alvorlig satire med en munter vri – og med et livlig portrett av byen Teheran. God Tur!
Før visningen av den første av Jafar Panahis protestfilmer (som vi også fikk med oss under festivalen), dokumentarfilmen This is Not a Film, var vi så heldige å få litt eksperthjelp. Universitetslektor i persisk ved UiO, Nina Zandjani loste oss gjennom det meste av hans kunstnerskap. Zandjani har tekstet iranske filmer og oversatt både moderne og klassisk litteratur i mer enn 10 år. Dette er et utdrag av det hun fortalte, noe forkortet og omskrevet. Vi satte stor pris på guidingen fra en som kjenner både det iranske språket og kulturen. Takk til Film fra Sør for den ideen.
Jafar Panahis kunstnerskap er på langt nær ferdig enda, selv om han nå midlertidig er arbeidsmessig kneblet i Iran.
Kort etter at filmen hadde premiere under filmfestivalen i Berlin i år, sendte han ut en offisiell melding der han lovet å fortsette å lage filmer til tross for yrkesforbudet. Han sa: “Ingenting kan hindre meg i å lage filmer, for presses jeg inn i det ytterste hjørnet, får jeg kontakt med mitt innerste ‘jeg’. Og i slike rom blir behovet for å skape bare enda større, til tross for begrensninger.”
Panahi blir sett på som en av de viktigste uavhengige filmskapere i Iran. Helt i begynnelsen av karrieren var han assistent til en annen anerkjent filmskaper, Abbas Kiarostami ( representert i år på Film fra Sør med Certified Copy – Copie Conforme fra 2010). Jafar Panahi har vunnet mange priser for filmene sine. Hans første spillefilm Den Hvite Ballongen (The White Ballon fra 1995), fikk pris i på filmfestivalen i Cannes samme år. Hans andre film, Speilet (The Mirror fra 1997), fikk også pris samme år. Men hans største suksess var å vinne den gjeveste prisen på filmfestivalen i Venezia i 2002 med filmen Sirkelen (The Circle fra 2000). Denne filmen ble forbudt av det iranske regimet og ble ikke vist i Iran.
I 2003 fikk hans neste film Crimson Gold, også pris i Cannes og filmen Offside hadde verdenspremiere i Berlin i 2006. Der vant han pris igjen. Denne gangen for beste filmregi. (Offside var åpningsfilmen under filmfestivalen Film fra Sør i 2006, der både Jafar Panahi og Abbas Kiarostami var tilstede. Filmen Offside ble senere vist på NRK.) Denne filmen ble også vist i Iran og gjorde stor lykke. Men lykken skulle ikke vare. I 2010 skulle Panahi være gjest under filmfestivalen i Berlin og delta i en paneldebatt, men da ble Panahi nektet å forlate Iran. Sammen med sin kone, datter og andre dissidenter ble han arrestert av iransk politi. Han ble dømt til 6 års fengsel og fikk 20 års forbud mot å lage og regissere filmer og skrive filmmanus. Han fikk heller ikke gi noen form for intervjuer til verken iransk eller utenlandsk media. I tillegg fikk han forbud mot å forlate landet, bortsett fra til medisinsk behandling og pilgrimsreise til Mekka.
I følge Panahis advokat ble han satt i fengsel for sin propaganda mot systemet. Han ble særlig beskyldt for å lage en dokumentarfilm om urolighetene som fulgte etter det omstridte gjenvalget av Irans daværende president Mahmoud Ahmadinejad i 2009. Men det ble bare tilsynelatende stille, for i 2011 annonserte festivaldirektøren under filmfestivalen i Cannes overraskende premieren av Jafar Panahis og Mojtaba Mirtahmasbs film: This Is Not a Film. Den 75 minutters lange dokumentarfilmen viser en en dag i Panahis liv, mens han i måneder venter på at dommen mot ham skal bli avsagt. Denne protestfilmen ble trassig smuglet ut av Iran og til Cannes på en minnepinne skjult i en kake.
I oktober 2011 opprettholdt en domstol i Teheran dommen og forbudet mot Panahi. Etter domsavsigelsen ble Panahi satt i husarrest. Han har siden fått lov å bevege seg mer fritt, men får fortsatt ikke lov til å reise ut av Iran. Hans neste film handlet om både det å være invadert og innestengt på samme tid, Closed Curtain (2013). Filmen vant Sølvbjørnen for beste filmmanus under Berlinfestivalen i 2013. Panahi har nå klart å lage hele tre filmer under yrkesforbudet. Den siste filmen, Taxi Teheran (Taxi ) ble ferdig i år. I denne filmen står Jafar Panahi for både regi, produksjon og filmmanus – og i tillegg spiller han seg selv som taxisjåfør som kjører forskjellige passasjerer gjennom Teherans gater.
Panahis filmer er kjent for å ha et humanistisk syn på livet i Iran, ofte med fokus på barnas vanskelige situasjon, kvinners hverdag og på fattigdom. Han bruker ofte ikke profesjonelle skuespillere og hans stil er blitt betegnet som neorealistisk. Selv kaller han stilen sin for ‘humanitære hendelser tolket på en poetisk og artistisk måte’. “Jeg tror på at menneskene er gode”, sier Jafar Panahi.
Cinemateket i Oslo viser noen utvalgte filmer av Jafar Panahi fram til og med 30. oktober.
